Det er rolige dager i chile, alice er kvitt hoeydesyken og matforgitningen er et glemt kapittel. Chile begynte bra, kom troette og sultne til San Pedro De Atacama, satt oss paa foerste og beste restaurant og bestilte oss mat.. saa kom noen paa at vi ikke hadde noen penger av den typen de bruker her, saa meg og sharon trasket avgaarde for aa fikse! Viste seg at denne byen hadde en minibank og den var selvfoelgelig ute av drift, saa da gikk hele reservebeholdningen vaar av dollars... Fikk naa i allefall betalt maten!
Naa er vi i Arika, nord i Chile, kom med nattbussen tidlig tidlig i dag, men skal ikke klage for noen dager paa stranden her foer vi drar mot regn og daarlig vaer i Cusco/Peru onsdag kveld.
mandag 16. februar 2009
torsdag 12. februar 2009
fra bolivia til chile gjennom saltoerkenen
Da har vi ankommet San Pedro De Atacama i Chile, turen hit tok oss tre dager i en bil om aldri var i naerheten an ordentlig vei... Var virkelig hompetittenhompetattentei gitt, aa det var forsaavidt ikke saa illle, hadde det ikke vaert for at jeg, alice og sharon vaaknet opp foerste natten i gokk med akutt matforgiftning, morraen etter naar kl var 07.00 saa maatte vi vaere med den dumme bilen videre, det var 10 faele timer, men vi overlevde heldigvis! Godt saltoerkenen var foerste dagen saa vi fikk den med oss, for der var det kjempe fiiiiiint, de andre dagene var det mye fjell og laguner og det er litt begrenset hvor mye av den slags en orker aa se igrunn.
I chile er det varmt, kan nesten ikke vaere ute paa dagtid, men er vel egentlig ikke slikt jeg skal nevne til dere der hjemme som koser dere i snoe og minusgrader!
Legger heller ut noen bilder jeg, hadde ikke saa masse aa si... saa skal jeg hjem aa arrangere musikkquiz for de andre tre.
Marteh har forresten beskrevet turen litt bedre (foeler jeg litt peroeve aa fortrenge den... ) Linken hennes ligger pa hoeyresiden her:)
fredag 6. februar 2009
Det var en gang... Doedsveien!
Det var en gang at Silje, fremdeles 26 aar, fant ut at hun skulle sykle verdens farligste vei... (noe den faktisk er kaaret til paa ordentlig laerte jeg i dag...) Dette syntes hun var en forrykende god idé, hvilken opplevelse det ville bli. Saa Silje booket seg tur sammen med venninnen Marthe, dyrt var det gitt, 800kr maatte Silje betale, men hva gir man ikke for en opplevelse for livet??? Saa da var det opp grisetidlig og moete denne turoperatoeren kl 7 paa morgenen.. litt troett, men klar som ett egg tenkte Silje! Det var 8 mennesker som skulle legge ut paa denne fantastiske ferden sammen, samt to fantastisk flotte guider (bare de var jo verdt turen i seg selv... nesten!) Saa da ble vi plantet i en buss og kjoerte opp til 4750 m.o.h og der fikk vi utlevert high tec sykler, klaer og utstyr som vi trengte.. mye valutte for pengene her tenkte Silje;)
Noe Silje hadde tenkt litt paa foer turen var at hun tidligere har hatt store hint av hoeydeskrekk, men ettersom hun karret seg opp til prekestolen i sommer maatte jo dette ha grodd av med aarene, joda det var nok tilfelle tenkte Silje, ingenting kan jo maale seg med de norsker hoeyder.. eller?? Joda, saa Silje la ut i bratt nedoverbakke med svinger og gjenomsnittsfart pa 60 km/t... flotte greier... Spesielt flott at nervoesiteten foerte til at bena skalv saa mye at de hoppet paa pedalene, men det gaar nok over tenkte Silje.. Flotte greier altsaa, saa et fint skilt som informerte om at det bare var 43 mennesker som hadde doedd paa den veien i aar... (som er mer enn en pr. dag... riktig nok ikke saa mange turister da.. ) og flott aa hoere om den franske jenten som i forrige uke hadde trynt paa sykkelen og faatt kjevebenet trykt opp i hjernen slik at hun naa ca var i koma... Fint det tenkte Silje, da maa jeg bare vaere litt forsiktig... Var forresten enda hyggeligere den historien om hun som gikk av sykelen paa feil side og datt 800 m rett ned, der ingen kune redde henne... var visst liv der i 2 1/2 time... Men Silje foelte hun kunne klare dette.. 2 mil gikk (4 mil igjen) 1000 meter nedfart unnagjort, veien ble daarligere og plutselig maatte vi skifte side... grusvei, 1/2 meter til stupet som gaar 800m rett ned.. Silje bremser, Silje stoppet og Silje hulket som et lite barn.. Saa resten av turen ble sett fra foelge bussen... (riktig nok doer de fleste i bilulykker da... saa var ikke bare bare det heller igrunn... er vel hva man kalller fattig troest) Og Silje kom ned i livet! HURRA! Saa saa toeff er Silje, og veldig glad alle kan faa ta del i det! MEN veldig glad jeg proevde, hadde angret om jeg ikke gjorde det, og det var uansett en veldig fin tur, fra bilen var det jo faktisk mulig og konsentrere seg om de flotte naturomgivelsene:) Turen hjem var jo en aldri saa liten fest me oel og musikk vi kunne li i 4 timer, meg og marthe oensket at bussturen skulle vare for alltid! Marthe var forresten kjempe toeff og fullfoerte hele turen med glans!
Noe Silje hadde tenkt litt paa foer turen var at hun tidligere har hatt store hint av hoeydeskrekk, men ettersom hun karret seg opp til prekestolen i sommer maatte jo dette ha grodd av med aarene, joda det var nok tilfelle tenkte Silje, ingenting kan jo maale seg med de norsker hoeyder.. eller?? Joda, saa Silje la ut i bratt nedoverbakke med svinger og gjenomsnittsfart pa 60 km/t... flotte greier... Spesielt flott at nervoesiteten foerte til at bena skalv saa mye at de hoppet paa pedalene, men det gaar nok over tenkte Silje.. Flotte greier altsaa, saa et fint skilt som informerte om at det bare var 43 mennesker som hadde doedd paa den veien i aar... (som er mer enn en pr. dag... riktig nok ikke saa mange turister da.. ) og flott aa hoere om den franske jenten som i forrige uke hadde trynt paa sykkelen og faatt kjevebenet trykt opp i hjernen slik at hun naa ca var i koma... Fint det tenkte Silje, da maa jeg bare vaere litt forsiktig... Var forresten enda hyggeligere den historien om hun som gikk av sykelen paa feil side og datt 800 m rett ned, der ingen kune redde henne... var visst liv der i 2 1/2 time... Men Silje foelte hun kunne klare dette.. 2 mil gikk (4 mil igjen) 1000 meter nedfart unnagjort, veien ble daarligere og plutselig maatte vi skifte side... grusvei, 1/2 meter til stupet som gaar 800m rett ned.. Silje bremser, Silje stoppet og Silje hulket som et lite barn.. Saa resten av turen ble sett fra foelge bussen... (riktig nok doer de fleste i bilulykker da... saa var ikke bare bare det heller igrunn... er vel hva man kalller fattig troest) Og Silje kom ned i livet! HURRA! Saa saa toeff er Silje, og veldig glad alle kan faa ta del i det! MEN veldig glad jeg proevde, hadde angret om jeg ikke gjorde det, og det var uansett en veldig fin tur, fra bilen var det jo faktisk mulig og konsentrere seg om de flotte naturomgivelsene:) Turen hjem var jo en aldri saa liten fest me oel og musikk vi kunne li i 4 timer, meg og marthe oensket at bussturen skulle vare for alltid! Marthe var forresten kjempe toeff og fullfoerte hele turen med glans!
tirsdag 3. februar 2009
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
